Tre nye løp er gjennomført i Sveits.
Dag 3 var løpet fra gondolbanestasjonen Diavolezza, og terrenget vi løp i lå på ca. 2200 meter over havet. Været var strålende og kulukta på samlingsplass gav en ekstra sjarm. Alle tre Løten-løperne stilte blide og fornøyd på start. Emilie løp lengst, hennes løype var 7,3 km og 300 høydemeter. Et par store bommer ble det på henne, men hun synes likevel det var artig å løpe i et så uvant terreng. Kartet var helt gult, med mye steiner. Store høydeformasjoner og stupbratte skrenter var fine å orientere etter. Emilie endte på en 14.plass. Evine hadde ca 6,7 km og en del høydemeter også. Hun synes hun løp ganske bra, helt til en skikkelig dum bom kom på den nest siste posten. Man må holde hodet kaldt hele vegen inn, Plasseringsmessig ble hun nr. 7 og det er bra! Knut løp Holiday short, som hans klasse heter, og han fant postene greit i skrålia.
Hviledagen onsdag ble brukt til en tur med gondolbanen opp til Corvatsch 3303 moh i strålende sol og med flott utsikt. Her nøt vi sola og utsikten før det ble ei lita sprintorienteringsøkt i den lille landsbyen Zuoz på ettermiddagen.
Torsdag var løp 4 i SOW og vi startet tidlig. Emilie var først med 9:16, så da var det nødvendig å stå opp i sekstida på morgenen. Et skikkelig regnskyll kom akkurat da vi nådde fram til arena, men det letta før vi skulle dra ut i skogen. Terrenget bestod av mye skrenter og undervegetasjon, de i arrangørstaben påstod at det skulle være litt nordisk, men jentene var ikke enige. Det sa også Emilie da hun ble intervjuet i mål som første eliteløper i mål. Hun synes selv løypa var fin og at partiet lengst unna arena var finest. Nærmest arena var det ei krevende skråli hvor det var umulig å sette ned beina uten å tråkke nedi hull. Tightsen ble revet opp og halvparten ble hengende igjen på ei grein. Søstrene møttes ute i skogen flere ganger og veslesøster holdt så bra trøkk opp bakken at storesøster måtte kjempe på for å holde tritt. Emilie ble nr. 9 i sin klasse, Evine nr. 8Knut stilte igjen på start. Han prøvde å jogge litt på veg til start, men pulsen føk opp og han bestemte seg for å spare kreftene. Løypa hans gikk i et litt anna terreng, og han kan fortelle at det var mye høyt gress og kumøkk. Han valgte fjellsko, men angra litt på at han ikke hadde tatt de lette o-skoa.
I dag var det igjen tidlig start på jentene, og vi måtte tidlig opp. Løpet gikk på 2400-2600 meters høyde. Vi tok gondolbane opp til samlingsplass, så var det 160 høydemeter å gå opp til mål. Derifra var det igjen 135 høydemeter til start. Kartet var igjen helt gult med masse steiner og små tjern. Det føltes tungt å løpe. Noen av postene var en stein inni et steinete område, også kalt bingoposter. Litt ujevnt løp av Emilie med litt småbomming. Evine hadde to kjempestore bommer på tilsammen 10 minutter. Knut begynner å komme i form, selv om han sier det var tungt å løpe i høyden i dag. Postene fant han lett. Vi løp i strålende sol, men utover dagen kom uværet inn fra sør og vi fikk beskjed om å komme oss ned igjen til bilene så fort som mulig. Det var spådd skikkelig regn og torden og de valgte å kansellere løpet. I skrivende stund er det en haug med mennesker som venter på å komme seg ned igjen til bilene. Vi er glade for at vi hadde tidlig start og fikk løpt i dette krevende og spesielle terrenget.
Nå har vi bare et løp igjen før vi setter kursen nordover og til O-ringen i Sälen. Vi anbefaler virkelig Swiss o-week og neste mulighet er i Gstaad i august 2019.