Onsdag 20.februar vendte vi nesa sørover sammen med Camp Norway og Innlands-O. Et helt fly var fullt av ivrige o-løpere i alle aldre som var klare for sand i o-skoa. Den første økta gikk i et småkupert terreng hvor alle fikk et møte med den tyrkiske skogen. Den er full av sand, kratt og søppel. På kvelden kom vi fram til hotellet vi skulle bo på, Lake and River Side. Dette var et stort hotell med fine rom og en stor middagsbuffet. Sofies første reaksjon da vi kom inn på rommet var «Nei, men her er jo skogen på veggen jo». Over senga var det nemlig en vegg som var dekket av skog. Den første dagen ble en lang dag, for vi dro fra Løten halv seks på morgenen… Andre dagen oppdaget vi hvor stor og flott frokosten var. Her var det ikke bare brødskiver, men mulighet for mye annet godt. Første økt var sprintintervaller i Side. Første del gikk i bygater, mens andre delen av sprinten gikk på et åpent område hvor det var mange ruiner. Denne overgangen var fryktelig vanskelig og det ble mye …
Onsdag 20.februar vendte vi nesa sørover sammen med Camp Norway og Innlands-O. Et helt fly var fullt av ivrige o-løpere i alle aldre som var klare for sand i o-skoa. Den første økta gikk i et småkupert terreng hvor alle fikk et møte med den tyrkiske skogen. Den er full av sand, kratt og søppel. På kvelden kom vi fram til hotellet vi skulle bo på, Lake and River Side. Dette var et stort hotell med fine rom og en stor middagsbuffet. Sofies første reaksjon da vi kom inn på rommet var «Nei, men her er jo skogen på veggen jo». Over senga var det nemlig en vegg som var dekket av skog. Den første dagen ble en lang dag, for vi dro fra Løten halv seks på morgenen…
Andre dagen oppdaget vi hvor stor og flott frokosten var. Her var det ikke bare brødskiver, men mulighet for mye annet godt. Første økt var sprintintervaller i Side. Første del gikk i bygater, mens andre delen av sprinten gikk på et åpent område hvor det var mange ruiner. Denne overgangen var fryktelig vanskelig og det ble mye bomming. Sofie var blitt forkjøla og var kun observatør og fotograf på dagens økt. På ettermiddagen gikk første løp i Antalya O-days av stabelen. Løpet gikk i en skog som lå like ved hotellet. Om man synes det er mye stier i Furuberget, ja, da hadde man hatt et problem her. Det gikk stier i alle mulige retninger. Man oppdaget fort at det lønte seg å orientere på høydene. Sofie stod over konkurransen, Marius var kjempefornøyd med å kunne løpe en hel løype etter å ha slitt med kneet et par måneder, Evine ble nummer 3 og Emilie ble nummer 2. På kvelden hørte vi på et foredrag med landslagsledelsen om den norske treningsmodellen. Interessant.
Fredag var første økt en sprintkonkurranse i gangavstand fra hotellet. Her hadde de tegnet inn omtrent alle trærne i området med en grønn ring. Dermed var kartet veldig detaljrikt. Her måtte man holde tunga rett i munnen hele vegen og ikke miste kontrollen. Det var stirikt også her. Sofie var fortsatt forkjølet og holdt senga, Marius tok seg en rolig tur med kart i hånda, Evine gjorde det litt vanskelig for seg selv og brukte lang tid på å finne startposten, mens Emilie klarte å holde rimelig god kontroll hele vegen og ble nummer 2. På ettermiddagen trente vi i samme område som gårsdagens løp, men på denne økta hadde de fjernet alle stiene. Det gjorde at kartet ble mye lettere å lese! Evine løp følg-John med Idun fra Nord-Østerdal OK, mens Emilie løp sammen med Marius. Økta ble en rolig tur med fokus på o-teknikk. På kvelden arrangerte Isa Heggedal og juniorlandslagstrener Torben Wendler speed-dating for deltakerne på campen. Evine og resten av ungjentene fra Innlands-O deltok og møtte mange spennende o-gutter fra hele Norge. Om det ble avtalt noen nye stevnemøter vites ikke…
Det tredje løpet, langdistansen, var en lang og kronglete busstur unna hotellet. Området vi løp i var en gammel landsby med navn Selge. Store kalksteinsformasjoner i ulike høyder var det over alt og kartet var fullt av svarte flekker. Ved start var det et stort amfi som var et ganske imponerende syn! Å løpe i et sånt terreng var en stor opplevelse og jeg tror ikke jeg kommer til å løpe i noe lignende igjen. Det var en morsom opplevelse og det stiltes store krav til konsentrasjonen. Her var det fokus på tommelgrep foran fart. Evine ble nummer 8 og Emilie nummer 2. Marius og Sofie stilte til start, men plukket de postene de ville etter ønsket lengde.
Søndag var det mellomdistanse og siste løp i Antalya O-days. Terrenget bestod av ruinene fra en gammel romerlandsby og en hel del bratte bakker. Man kjente det godt i beina for å si det sånn… Emilie gjorde sitt dårligste løp og bommet en hel del. Det ble også en god del bomming på Evine og Marius. Sofie løp sitt første løp og synes det var kjempeartig. O-løp i Tyrkia kan by på mange overraskelser. Emilie og Marius møtte et esel på nest siste post. Det er ikke vanlig kost hjemme i Norge.
Søndag dro vi også videre til et nytt hotell i Antalya, Sealife Hotel. På vegen dit trente vi en økt hvor kompasset var viktig. Terrenget var veldig åpent og man kunne se langt fram. Kartet var nesten helt hvitt. Noen var også borte og så på en flott foss som lå i nærheten av en post. Den skal visst ha vært litt av et syn. Etter en lang dag var det utrolig godt å få middag på kvelden, før vi hadde dagens infomøte.
Vi våknet opp til strålende sol mandag morgen. Det er ikke noe latmannsliv å være på samling, for her må man opp om morgenen. Avreise til første trening var kl. 08.00 og da var alle på plass. Dagens første økt var en vegvalgsøkt i et bratt terreng. Her løp de fleste sammen i par og testet ulike vegvalg. Lærerikt! Pausa mellom treningene ble brukt til soling, bading og avslapning. Andreøkta var en stafettøkt i kremterreng. De som ikke ble med dit av Camp Norway-deltakerne kunne angre.
I dag skal vi ha to sprintøkter i Antalya før vi vender nesa nordover. Nå er det på tide å komme seg ut i sola og nyte den siste dagen i Tyrkia.